Midt-Telemark kommune

Om universell utforming av IKT

Om universell utforming av IKT

EUs webdirektiv om universell utforming av IKT (WAD), og WCAG 2.1-standarden er en del av norsk rett. Alle offentlige og private virksomheter berøres av kravene til universell utforming av IKT. Kravene gjelder også utdanningssektoren og frivillig sektor.


Gjeldende krav 

35 krav i WCAG 2.0 på nivå A og AA innførtes 1. februar 2022 og gjelder allerede for:

  • Offentlig sektor
  • Privat sektor
  • Utdanningssektoren
  • Frivillig sektor

WCAG 2.0 og 35 minstekrav


12 nye krav for offentlig sektor

Med WCAG 2.1 som gjelder fra 1. februar 2023 innføres 12 nye krav på nivå A og AA og obligatorisk tilgjengelighetserklæring for offentlig sektor.

 

Hvilke løsninger gjelder reglene for?

For offentlig sektor gjelder alle 47 kravene for nettløsninger og all informasjon som presenterer i disse løsningene, som f.eks dokumenter, skjemaer og video. Noen ganger kan en løsning i seg selv ikke være berørt av kravene, men innhold som produseres av systemet kan være det. Et eksempel kan være et fagsystem som produserer svar på søknader som publiseres i en nettløsning være berørt.

  • Nettsider
  • Sosiale media
  • Apper
  • Digitale læringsplatformer og læringsverktøy
  • Automater
  • Intranett og ekstranett publisert etter 1. februar 2023 eller som gjennomgått vesentlige oppgraderinger etter 1. februar 2023
  • Tjenester og informasjon tilgjengelig via nett som leveres av en tredjepart på oppdrag av en offentlig virksomhet
     

Hvordan bedømme om kravene gjelder for en løsning

Hvordan bedømme om kravene gjelder for dokumenter som produseres av en løsning som ikke er berørt

 

Hvem er ansvarlig ved bruk av tredjeparts-løsninger?

Det er virksomheten som bruker ikt-løsningen i sin kontakt med innbyggerne og kunder, som er ansvarlig for at reglene blir følgt, også hvis virksomheten kjøpt løsningen fra en tredjepart eller benytter en enkstern publiseringsplattform. Dersom tilsynet i en kontroll finner feil i løsningen levert av en tredjepart, er det derfor kommunen som er ansvarlig for at feil blir rettet.

Leverandørens ansvar overfor virksomheten avgrenset til det som er regulert i avtalen som er inngått mellom partene. Det er derfor viktig at virksomheten stiller krav om samsvar i avtalen, og at den innholder regler om mislighold og erstatning. Med grunnlag i avtalen må kommunen og leverandøren deretter bli enige i om hvem som gjennomfører retting i praksis og dekker kostnadene.